Gloria superba
Skrevet av Hildur Hauksdottir den
Gloria superba står i full blomst i Victoriahuset.
Å hete Gloria superba er kanskje litt voldsomt, men blomsten er akkurat så voldsom. Denne planten kunne ikke hett Flos communis (Blomst vanlig).
Gloria superba er en klatreplante. I stedet for å lage ekstrautstyr til klatring, så bruker den bladene sine. Den griper tak, strammer til og holder seg oppe. Dette minner meg om en gartner jeg vet om. Han pleier å si at desto mer mikkmakk på utstyret, desto flere ting kan gå i stykker. Denne robuste gartneren som drømmer om en verden med solide håndtak og herdet stål, uten påmonterte plastdupper, har noe til felles med denne skjøre planten som stikker hodet over jorden, en liten stund, for å sette frø, før den visner ned igjen og venter i rotknollen til våren. Det enkle er ofte så nusselig.
Selv om planten er pen utenpå har den et farlig indre. Den inneholder colchicine (etter Colchicum spp, Gloria superbas familiemedlemmer, som også inneholder det samme stoffet), som er et giftig alkaloid. Colchicine brukes som medisin mot urinsyregikt i en rekke land. Jeg ville ikke anbefale noen å forsøke selvmedisinering, med mindre det høres forlokkende ut med voldsomme magesmerter, oppkast, diaré og blodig urin, til hjertet slutter å slå. Det er det du kan regne med hvis du får i deg en anelse for mye colchicine, og det finnes ingen motgift. Jeg for min del, ville heller hatt gikt enn å være død. Derfor: bare se - ikke spise.

Colchicine kan også brukes til å formere opp planter med flere eksemplarer av hvert kromosom enn foreldreplantene. Det forskes også på hvorvidt det er mulig å bruke colchicine som kreftmedisin.
(G. barbadense) og G. hirsutum og begge er tetraploide (med 52 kromosomer) av de to andre kommer i hvert fall en, G herbaceum, fra Afrika den andre, G. arboreum, kommer kanskje fra Afrika, egentlig, men den ble dyrket i India for 4300 år siden . Begge de to kanskje Afrikanske artene er diploide (med 26 kromosomer) og begge har blitt utkonkurrert av de amerikanske tetraploide artene i storproduksjonen, selv om de fremdeles dyrkes lokalt der hvor de hører hjemme.